Overlevende
Posted by: Manao (IP Logged)
Date: June 7, 2005 02:00AM
Hvorfor får ikke vi hjelp da ?
Har ikke hørt noe fra noen siden jeg kom hjem fra Thailand 6 januar.
Er det bare de etterlatte som får hjelp ??
Typisk norsk... tenker kun på de etterlatte og ikke oss som faktisk overlevde
katastrofen...
Re: Overlevende
Posted by: Inger (IP Logged)
Date: June 11, 2005 08:57PM
Det var veldig leitt å høre at du ikke har fått noe hjelp, og heller ikke har hørt noe fra noen. Har du prøvd å ta kontakt med lege, eller annet helsepersonell, eller har du vært i kontakt med de som leder flomkatastrofen.no og kontoret i Phuket? Jeg mistet min datter i Khao Lak, så jeg er bare pårørende, men min datters samboer overlevde. Og han har slitt veldig både fysisk og psykisk etterpå. Vi har alle prøvd å hjelpe, men det er ikke så godt å vite hvilken hjelp han trengte. Men han har nå etterhvert kommet i gang med behandling og fysisk opptrening, og nå også omsider gått med på psykisk behandling. Du må sjøl be om hjelp, og begynne ett sted. Du har vel en fastlege, som kan henvise deg videre?
Lykke til!
Re: Overlevende
Posted by: Merete (IP Logged)
Date: June 14, 2005 10:35PM
Jeg er overlevende fra Khao Lak. Jeg jobbet som dykkerinstruktør der siden 2002.
Sammen med mine kolleger havnet jeg midt oppi førstehjelps og evakueringsarbeid.
Noe som medførte at jeg fikk mange skjebner og tragedier å hanskes med.
Jeg synes det var lite hjelp å få etter at jeg kom hjem, annet enn fra familie og venner.
Derfor tok jeg kontakt med Hjelp 24 som jeg fant informasjon om på hjemmesiden til Flomkatastrofegruppen.
Jeg fikk tilbud om psykologhjelp i min hjemby, og dette tilbudet tok jeg imot med takk.
Jeg anbefaler deg å prøve det samme.
Det gjorde ihvertfall godt for meg å få snakke med en profesjonell person som ikke hadde noen forventninger eller kunnskap om meg.
Gi ikke opp, men spør de som er rede til å hjelpe oss når vi trenger noen å prate med.
Lykke til!
Re: Overlevende
Posted by: Anne Vie Barth (IP Logged)
Date: June 20, 2005 06:31PM
Vi er mange ulike grupperinger som er berørt av katastrofen.
Alt fra den som var der og mistet noen til de som var der og hele familien kom hjem uskadd med alle nærstående i behold og dem som ikke var der men mistet noen.
At miste noen er en katastrofe i sig, noe som mange har og kommer å oppleve. At befinne seg mitt i en naturkatastrofe, en opplevelse som ikke alle har, er vanskelig å dele med den som ikke var der.
Jeg var der og vi kom hjem uskadde men jeg føler att de er riktig att de som var der og mistet noen må gå først. Det har nå gått en tid å jeg har tro på att mer fokus kommer til alle oss som har overlevd. Skyldfølelsen at vi klarte oss er ikke bra å bære for lenge. Men det er farlig om man setter grupper mot varann. Fram til nå har det ikke fallet naturlig for mig å ta kontakt med støttegruppen. De meste som står skrevet rikter sig til de som mistet eller savner noen.
Det er mange som ikke trenger proff-hjelp men behøver lese og utbyte tanker for å ha det bra ikke bare idag uten også fremover.
Vi er en liten gruppe på ca 50 overlevende som samlet bilder og besettelser fra Khao Lak www.nordiskakaminer.com/thai/thai.html det har blitt en type støtte/fellesskap. Det er viktig å få svar på så mange spørsmål som mulig, denne hjemmesida har hjelpt meg og mange andre. Kan denne typen av upplegg tas over av støttegruppen. Om det ikke er noen av lederne i støttegruppen som er "overlevende med alle nærstående i behold" så kan det være lurt å ta in noen fra den gruppen i styret.
Anne Vie Barth
Nesoddtangen
Re: Overlevende
Posted by: chariotio (IP Logged)
Date: June 21, 2005 04:20PM
Hei alle som har overlevd.
Jeg er selv en jente på 17 år som overlevde marerittet nede i Khao Lak 26 desember 2004.I panikken som utspant seg klarte mine to ungre sysken og overleve, men min mor og ste-far så vi aldri igjen i live...
Jeg vet at det kan være vanskelig å få hjelp for de som ikke har mistet noen, fordi jeg som har mistet noen sliter og og få hjelp. Det er greit nok at det finnes hjelp 24 og at de står klare til oss dersom vi trenger noe, men det som jeg føler jeg treger mest er samtale sammen med andre overlevende.
Nede i Khao- Lak snakket jeg med overlevede og det hjalp, men det er bare det at det er ikke så mange i min situasjon her i denne delen av landet og det ville ha hjelpt så mye å få snakke ut.
Jeg mener at støtteforeningen burde ha satt opp mer møter som vi som er overlevende har muligheten til å snakke med hverandre. Det er ikke lett å leve et normalt liv, etter hva vi har opplevd.
Re: Overlevende
Posted by: line (IP Logged)
Date: August 10, 2005 08:20AM
til chariotio,her har du min mail lineatle@sensewave.com
Re: Overlevende
Posted by: Carina (IP Logged)
Date: October 25, 2005 09:06PM
Jeg kan lett forstå at overlevende føler seg utelatt fra de distansene som har stått på for å hjelpe de som mistet sine kjære. Det er ikke forståelig for oss andre en gang som ikke følte de umenskelige kreftene på kroppen, men vi tenker på dere alle sammen...
Jeg var ikke i Thailand da bølgen kom, men jeg fikk den grusomme beskjeden om at jeg hadde mistet tre av de jeg var glad i. Tiden etter har vært grusom, mildt sagt.
Det var ikke noe forum her for de som har mistet, så jeg vet ikke om dette er stedet for meg å skrive det jeg har på hjertet, men velger å ta sjansen på at det går greit...
Det å oppleve en slik katastofe i seg selv, om man har mistet, overlevd eller bare har sterk medfølelse for de som er innblandet er uforståelig for utenforstående mennesker. Det skal ikke være mulig å forstå noe så grusomt, det ligger ikke i oss mennesker, men vi kan føle med hverandre...
Jeg er 16 år, og har ikke fått hjelp fra hverken skole eller andre...Jeg har sett familien min bli revet fra hverandre som sikkert mange andre barn og unge også har opplevd i henhold til denne katastrofen. Arv har liksom vært det som har stått i hode på de voksne, men hva med faktisk å ta vare på den delen av familien som er igjen?
Beskjeden som møtte meg var at besteforeldrene mine og fetteren min var borte. Resten av familien min som var der nede var skadet, men i live. Hvordan skal man takle det? Sorg...
Det eneste som har hjulpet meg har vært å skrive dikt. Har skrevet mange, og har valgt å legge ut ett her. Betydningen av diktet er vel at vi alle sammen må ta vare på hverandre. Uansett alder, hvilken "gruppe" vi tilhører her inne, eller hvor mange eller hvem vi mistet. Vi har en ting til felles alle sammen, og det er sorgen, tomheten og følelsen av å trenge noen å være sammen med. Det er i alle fall det inntrykket jeg har fått.
Forenes i sorg
Det er et lysglimt uti havet. Montro om det er en skatt!
Vi tar på oss utstyr og sjekket, og etter kort tid er vi betatt.
Et gullhjerte ligger og flyter. Hvorfor synker det ikke ned?
Inskripsjonene skildere stille: "Hører ikke jeg til noe sted?"
Vi plukker det rolig opp, men da mister det all sin glød.
Innskripsjonene endres plutselig til: "Over havet er jeg dømt til min død"
Hjertet ligger og flyter, og vi tenker fortsatt litt.
Mens havet blåser en stille bris skriver hjertet: "Det heter vårt, og ikke mitt"
Vi skjønner nå hva det mener, så vi lar det litt i fred.
Hjertet er symbolet på havet, og alle sjeler som lever i det.
Vi har et ansvar for å leve, men også trøste de i sorg.
Hjertet ville ikke glemmes, og er derfor havets minnesborg.
For hjertet blir ikke glemt av de mange familier små,
som har skjønt at livet endres når de man elsker er de som må gå.
Så hjertet sier vårt og ikke mitt, for sorgen er for alle stor.
Men det hjelper om vi forenes, for vi er alle rundt samme bord.
- Carina, mars 2005
Re: Overlevende
Posted by: Gunnhild (IP Logged)
Date: December 14, 2005 03:19PM
hej.. er overlevende fra sri lanka. er 14 år. mistet ingen av mine nermeste, men har vært der 3 ganger samme plassen i sri lanka, og hadde blitt godt kjent me ei jente der hun ble tatt i tsunamien. Trodde jeg hadde mistet mamma i mange timer,men fant henne lenge etter(hun hadde løpt opp i høyden alene med bare lokal befolkningen, før bølgen traff, med bølgen etter seg). Jeg og pappa klengde oss fast i et rekverk, og når havet trakk seg tilbake igjen sprang vi opp i andre etasje i hotellet. pappa ville løpe en annen vei, men jeg sa vi skulle løpe opp i andre etasje. hadde vi løpt andre veien, hadde vi antagelig ikke vært her vi er i dag. Jeg vet vi var Utrolig heldige, og prøver å takke for det nesten ver dag. tror ikke på Gud, som gjør det vanskerligere tror jeg, er livredd for døden, har vanskeligheter for å sove..
Har familie der nede i sri lanka, noen norske som har bygd hotell der nede. (de har vært mye på tv, va på tv jeg også.) skal ned der om 2 dager. gleder meg utrolig mye, men gruer meg masse også!! skal ha meg bestevennen min denne gangen, hun gleder seg masse, men tror ikke hun er klar over at jeg griner nesten ver dag over det, og at det er ikke sikkert jeg tør å bade der engang når jeg kommer der. var på en strand for ikkje lenge siden og fikk litt angst...
Mamma og pappa ser ut som har det helt fint..?!? har ikke snakt me noen om det, ikke me familie heller,har ikke så lyst heller..
men det gjør så vondt å tenke på det, vet ikke va jeg skal gjøre. noe som har hjulpet er at jeg har skrevet MANGE sider omm hendelsen. Det føles godt å skrive her også
- Gunnhild, 14 desember, 2005
Re: Overlevende
Posted by: gunnhild (IP Logged)
Date: December 14, 2005 03:33PM
hei..ser på siden her at de bare skriver om thailand, jeg var i sri lanka(der ble drept mye mer enn i thailand), og vil kjempe gjerne være i sånn møte for pårørende, men det står: alle de som har vært i thailand var på møte å bla bla.. ??
